Flere treningsfrustrasjoner

Noen ganger.. Argh! Jeg kjenner det bygger seg opp en grusom frustrasjon når jeg vet jeg virkelig gir alt jeg har; presser lungene og muskelene alt jeg makter, og likevel ikke presterer så bra som jeg ønsker. Ens egne begrensninger kan virkelig være farlige, mentalt sett. Med trening vil man alltid bli bedre, men det er vanskelig å grave opp motivasjonen når den har gjemt seg godt. Spesielt når frustrasjonen står klar til å ta dens plass.

Vi har det vel alle sånn antar jeg; gode dager og dårlige dager. Jeg tenker ved meg selv at så lenge jeg yter alt jeg kan ut fra de forutsetningene jeg har, så må jeg være fornøyd. Har man for eksempel vært syk før eksamen, men likevel lest det man maktet, så må man være fornøyd med sin egen innsats, uansett hvilken karakter man fikk. Trener man alt man kan, og presser seg til det ytterst, og likevel ikke presterer så bra som man ønsker, vel, man må faktisk bare være fornøyd der og da også. Men det er ikke lett, for perfeksjonisten i meg skriker.

Trening = Glede

Det er herlig å kjenne blodsmaken i munnen, grangsperren i musklene eller følelsen du får når du presser din siste push-ups ut av armene. Det er herlig å kjenne sidesparket sitte perfekt, eller at front-bak-sving-side holder begge firvendingene og mer til – 32 spark totalt! Trening er virkelig glede.

Ingen grenser

Det finnes ingen grenser. I det du tror det, har du funnet grensene, og det er vanskelig å flytte dem igjen. Selv om ting ser håpløst ut må du aldri, aldri gi opp. Aldri, aldri tro du ikke er god nok – for det er alltid en måte å nå målet ditt på. Og hvem vet, kanskje det målet du når ikke er det du startet ut med, men hva gjør vel det? Det viktigste er alltid at du når et mål du har satt deg.

Som jeg har nevn i flere post på bloggen allerede (i Beinhinnebetennelse og Beinhinnebetennelse, del II) slet jeg med dårlige bein. Ikke sånn til daglig nødvendigvis, men under trening. Det dukker stadig opp nye tilfeller, bare to denne uken, som forteller meg de er tung og stiv i beina og at de er redd de brygger på en betennelse. Jeg misunner dem ikke.

I går bestemte jeg meg for å løpe 5000m. Jeg hadde aldri gjort det før, og jeg var usikker på om beina ville holde. Ikke minst var jeg også usikker på om kondisjonen var god nok, men 5000m var helt klart en mye bedre distanse enn 3000m! 3000m er jo riktignok en distanse man oftere blir testet i (skole, militæret osv.), og også mitt overordnede mål er å bli bedre på 3000m. Desverre hjelper det ikke bare å løpe den distansen, man bør også ha langkjøring og/eller intervalltrening.

Uansett. Skjeve bein, vonde bein, you name it – 5000 meter var bare kjempebra. Kan jeg komme meg ut av beinhinnebetennelsesgrøften kan alle det. Stå på!