Jeg vet hvem dere er nå

Det siste året har vært noe piece of shit. Det føles som om livet har passert, med meg sittende på sidelinjen. Alle mine planer for dette året, for ikke å snakke om planene helt fra i fjor høst, gikk rett i dass og kunne ikke akkuratt erstattes av noen nye. Med en smertefull og ødelagt skulder er man mye mer fastlåst enn man kanskje skulle tro.

I denne perioden har jeg i hvert fall innsett én ting; ikke alle menneskene i livet mitt bryr seg om meg i den grad jeg hadde trodd – eller håpet. Det er veldig vondt når du blir skuffet gang på gang av mennesker du trodde ville hjelpe deg, i hvert fall spørre deg via en melding eller mail, hvordan det gikk. I stedet satt jeg alene og gråt, nesten hver dag. Jeg tror aldri jeg har følt så mye frustrasjon på en gang, hatt så jævlig vondt eller vært så forbannet. Forbannet på situasjonen og så ulidelig skuffet over mennesker jeg har stilt opp for og behandlet med respekt, og som ikke gjorde det samme for meg.

Vel, jeg vet hvem dere er nå.

Den moderne hveten

Hvete er en svært viktig kornsort for menneskene, men den moderne hveten (Triticum aestivum) som dyrkes og spises i dag er slett ikke den hveten våre forfedre spiste. Ikke i nærheten engang.

Ca år 7000 f.Kr. ble hvetesorten Emmer dyrket. Fra Bronsealderen (3000 – 600 f.Kr. i Europa og 3000 – 1200 f.Kr. i Midtøsten) ble det dyrket Spelt og fra Jernalederen (1200 f. Kr. – 400 e.Kr i Europa) ble det dyrket Emmer. Alle disse sortene er altså svært gamle hvetesorter og var viktige matkilder for menneskene på den tiden. Og ikke minst var de mye mer næringsrike enn den hveten som i stor grad blir dyrket og fortært i dag.

Den amerikanske forskeren Norman Borlaug (med norske tippoldeforeldre) er regnet som mannen bak «Den Grønne Revolusjonen». Hans forskning på hvete endte med en mer motstandsdyktig hvete som også gav større avlinger. Hveteproduksjon i land økte derfor da de gikk fra de eldre hvetesortene til den nye moderne hveten (også kalt Brødhvete). Arbeidet til Borlaug gav ham i 1970 Nobels Fredspris.

Det er ingen tvil om at arbeidet til Borlaug var viktig, men i ettertid har også arbeidet hans blitt kritisert. Færre har riktignok sultet i hjelp, men flere har lidd av feilernæring, fordi den moderne hveten slett ikke er så næringsrik som de gamle sortene. Det er også påpekt at den økte matproduksjonen ikke er gunstig med tanke på overbefolkning.

I hvete finnes proteinet Gliadin, som er det proteinet de med Cøliaki ikke tåler. I hvetesorten Einkorn finnes både Gliadin og Glutenin, men ikke bindingen mellom dem (den kan ikke måles). Gliadin og Glutenin utgjør tilsammen proteinet Gluten. Det har blitt foreslått av amerikanske forskere at Einkorn kan tåles av de med Cøliaki. I Norge er det forsket på dette, men norske myndigheter har ikke kommet med en konklusjon. Det har også blitt foreslått at det kan være den moderne hveten som er synderen bak sykdommen Cøliaki, ettersom kroppen bygger opp antistoffer mot det molekylet det ikke tåler. Dermed ender kroppen opp med å reagere på Gliadin og Gliadinlignende molekyler, som finnes i Spelt, Bygg, Rug etc. Husk forøvrig at hveteintoleranse er altså ikke det samme som hveteallergi eller Cøliaki.

Oberkulmer Rotkorn er et kornslag som hører til Speltfamilien. Den kommer fra Sveits og stammer fra bonden Rudolf Burkhard i Oberkulm. Den er først omtalt i litteraturen i 1960, men speltfamilien er altså mye eldre enn dette. En av de mest brukte «Speltsortene» i dag er riktignok Franckenkorn. Dette kornslaget stammer fra Tyskland og ble først omtalt i 1994. Franckenkorn er ikke ekte Spelt, men en krysning mellom flere Spelt- og hvetesorter (Rouquin (hvetespelt) og Altgold Rotkorn (Spelt)). Franckenkorn inneholder store mengder av proteinet Gliadin, og er derfor, med tanken på mengen Gliadin, kategorisert som hvete, ikke Spelt. Denne hvetesorten ville ikke forekommet naturlig, og er derfor en menneskeskapt krysning.

Men hva er så egentlig galt med den moderne hveten?

Egentlig ikke så veldig mye. Mennesker har alltid krysset ulike typer korn, men, og dette er et viktig poeng, nå kan vi «tvangskrysse» ulike arter på laboratorier og ikke mins genmanipulere dem. Hvorfor tror ikke forskere at dette vil få uante konsekvenser?

Jeg kjenner mange som kan spise den moderne hveten uten å få noen plager, men jeg kjenner også flere og flere som kutter ut den morderne hveten og sier de dermed føler seg bedre. Kjente symptomer på intoleranse er oppblåsthet, uvelhet, vondt i magen og trøtthet. Dette er jo som kjent diffuse symptomer, og det er derfor vanskelig å se sammenhengen mellom hvete og plagene. Og intoleranse kan, i motsetning til allergi, ikke sees på en blodprøve.

Sammensetningen mellom Gliadin og Glutenin i de eldre hvetesortene er ikke lik som i den moderne hveten. Og mange mener det er her nøkkelen til hveteintoleranse ligger. Bakst med moderne må eltes – og eltes mye. I de gamle hvetesortene oppstår bindingene mellom Gliadin og Glutenin nærmest spontant uten å tilføre annet enn vann til melet. Med den moderne hveten kreves mye energi for å få deigen slik at glutenbindingen blir slik man ønsker (slik at du kan ”dra” deigen), og deigen må altså eltes mye. For å bryte ned bindingen mellom Gliadin og Glutenin i fordøyelsen kreves det like mye energi fra magesyren (og det er ikke lite!). Med de gamle hvetesortene kreves ikke annet enn vann for å løse opp bindingene, og de gamle hvetesortene har derfor gunstig effekt på magen. Andre kornsorter, som Havre, har også vannløselige proteiner, og dermed lik god effekt på magen.

Linker:

• Dinkelbakeriet
• Dinkel.no
• Speltmel.no
• Den hvetefrie bloggen
• Hvetefri diett
• Havre – Kraftfor for hester og kroppsbyggere

Skuldersmerter fra helvete

Endelig er jeg såpass bra at jeg kan sette meg ned og skrive dette innlegget. De siste to månedene har vært virkelig tøffe – og ikke minst smertefulle.

Det hele begynte før jul, på en kretslagstrening, som jeg skrev om her. I en sparringskamp ble jeg litt for ivrig, og blokkerte et slag litt for hardt. Da jeg la meg den kvelden husker jeg at jeg hadde veldig vondt i skulderen, på en måte som jeg aldri før hadde hatt. Neste morgen var det mye bedre, men det ble snart tydelig at jeg hadde forstrukket noen leddbånd/sener eller muskelfester i skulderen. I flere måneder var de vonde, og jeg kunne ikke trene skikkelig.

Så, etter jul i år, skadet jeg meg igjen. Hva det egentlig var som skjedde vet jeg ikke, men resultatet ble en ekstremt vondt Supraspinatusmuskel, som jeg skrev om her. Nakken og skulderene var stive som bare det, og ikke minst smertefulle.

Etter dette gikk det bare nedover og nedover. I februar ble muskelen vondere og vondere, og til slutt var det hele så vondt at jeg endelig tok til vettet og gikk til legen. Etter et par minutter hos legen hadde han fastslått at jeg hadde betennelse i skulderen; Senen fra Supraspinatus var betent, det samme var slimposen i skulderen (som dennen senen altså glir forbi). Jeg hadde også ”Impingement syndrome” (mer info her), og jeg fikk streng beskjed om å ikke gjøre noe som kunne irritere senen og slimposen. Jeg startet på en Ibux-kur og ble plassert i sofaen. I begynnelsen var det så vondt at jeg knapt klarte å kle på meg. Jeg dusjet flere ganger om dagen for å lindre smertene og smørte på med Ibux gelé og tok piller. Ikke kunne jeg gå noe sted heller; for ved hvert skritt føltes det som om noen dro i armen min for å rive den av. Det ble mange tårer, frustrasjon og ensomhet. Alle andre hadde jo fremdeles sitt liv, bortsett fra meg.

Jeg må innrømme jeg var svært skeptisk til å hive i meg 3 x 600mg Ibux hver dag. I begynnelsen ble jeg så susen at jeg bare tok 2 x 600mg, og det var mer enn nok. Store mengder Ibuprofen (virkestoffet i Ibux) virker betennelsesdempende, og selvsagt smertelindrende. Det hele var så umenneskelig vondt, så jeg var faktisk sjeleglad jeg kunne ta smertestillende.

Etter bare fem dager kjente jeg at smertene avtok litt, og det gikk bedre dag for dag. Etter et par uker var det ikke lenger betennelse i skulderen, og jeg ble sendt til en fysioterapaut. Han gjorde en mengde tester, hvor noen av de var svært smertefulle og indikerte at det kunne være skade på brusket i skulderen. Han spurte meg om jeg hadde falt, noe jeg ikke hadde – men da kom jeg plutselig på sparringskampen i oktober. Kunne jeg virkelig har ”knust” brusket i skulderen min ved å blokkere et slag i en treningskamp?

Neste skritt ble derfor MR, og jeg bestemte meg for å betale meg ut av den offentlige køen, og tok bildet privat (artige bilder forresten!). Etter bildet ventet jeg i spenning, og da svaret kom ble jeg først skuffet: Ingen ting var unormalt. Da jeg var tilbake hos legen sa han at jeg måtte være veldig glad for dette. Jeg hadde håpet på et tydelig problem, en lett løsning og kort rekonvalisens. En utopi. Legen undersøkte armen min igjen, og konkluderte med at det var litt betennelse igjen på baksiden av armen, men at jeg var klar for opptrening hos fysioterapaut.

Så hva hadde egentlig skjedd?

Skaden jeg pådro meg i oktober utløste en feilbruk av skulderen. I stedet for å trene meg opp hvilte jeg meg ut av problemene – trodde jeg. Men etter jul, etter en lang juleferie, hadde dynamikken i skulderen endret seg, og jeg tålte slett ikke lange dager på jobb og beinhard trening. Det var til og med mulig å se at noe var galt; skuldrene mine var skjeve og titlet fremover. Den ubevisste feilbruken av skulderen førte til betennelse og enda mer feilbruk, og så var den nedadgående spiralen i gang.

Jeg er i gang med trening av den livsviktige støttemukulaturen nå, og det er merkbar forskjell etter bare et par dager. Styrken er langt fra tilbake, men jeg er i hvert fall på vei fremover, trass i at trening og gradering gikk i dass. Selv om det er veldig trist, har jeg innsett at det er viktigere ting i livet. Helsen er så utrolig viktig, og det kommer alltid nye muligheter. Og aldri før har jeg vært mer glad for at jeg tross alt har en brukbar helse.

Tar du godt nok vare på deg selv?

Jernmangel

Jernmangel (hypoferremia) er en av Norges aller vanligste mangelsykdommer. Man regner med at omtrent 15% av alle kvinner i menstruerende alder har denne mangelsykdommen. Det meste av jernet i kroppen, totalt ca 3,8g hos menn og 2,3g hos kvinner, finnes i de røde blodlegemene. Kroppen lagrer også en god del jern i leveren og beinmargen, da i proteinmolekylet Ferritin. Her lagres jernionene som Fe³⁺. Trenger kroppen mer jern, frigis det altså jern fra disse molekylene.

I et voksent menneske finnes det gjennomsnittelig ca 5 liter blod. Blodet har mange viktige funksjoner, bla. frakter det oksygen og næringsstoffer rundt i kroppen til alle cellene. Oksygenet er bundet til hemoglobinet, som er et protein, som finnes i de røde blodlegemene. Hemoglobinmolekylet har ringstruktur, er rødt på farge og inneholder ett jerniron (Fe²⁺) lagret i sentrum av molekylet. Det er jernionet i molekylet som gjør at oksygenet binder seg. Har du lite jern i kroppen blir det dermed ikke bundet oksygen til Hemoglobinet.

Det finnes flere stadium av jernmangel. Er det lite jern i blodet, tappes lagrene. Minsker lagrene, vil blodprosenten (jern i sirkulasjon i blodet) til slutt minke. Skjer dette, har man fått det som kalles anemi.

Jernmangel: Lite jern lagret i lever og beinmarg, normal menge jern i sirkulasjon
Anemi: Lite jern i lever og beinmarg, lite jern i sirkulasjon

En vanlig oppfatning er at jernmangel ”ikke er farlig” – noe som forsåvidt er sant ved lett jernmangel. Det som ofte ikke nevnes er symptomene, som svært ofte er ubehagelige og gjerne går utover livskvaliteten. Det er også svært individuelt hvordan kroppen reagerer på for lite jern, og enkelte får tilnærmet ingen symptomer. De vanligste sympromene er:

• Trøtthet
• Dårlig konsentrasjon
• Hodepine
• Pustebesvær og svimmelhet
• Hjertebank
• Øresus
• Irritabelhet
• Depresjon

Konsekvensen av for lite jern over tid er rett og slett at kroppen prioriterer. For kroppen er det mye viktigere at hjertet slår, at lungene fungerer som de skal og at alle de indre organene får nok oksygen, enn at kreativiteten og humøret er på topp. Svært mange oppgir derfor trøtthet som første indikasjon. Dette kan imidlertid være symptomer på mye, så en nærmere utredning er nødvendig.

I Norge ble det i mange år tilsatt jern i brunosten (etter den ikke lenger ble laget i jerngryter). Dette for å forebygge nettopp jernmangel. Desverre ble dette avsluttet i 2001, da undersøkelser viste av svært mange normenn fikk for mye jern. Tilstanden hvor kroppen har for mye jern kalles Hemakromatose, og er svært alvorlig alvorlig sykdom. Ta derfor aldri jenpreparater uten at du har fått påvist jernmangel.

Ved en blodprøve kan man enkelt måle kroppens mengde jern. Ferritin er det sikreste kortet for å måle jernmangel, men flere målinger taes gjerne:

• Ferritin: Kroppens mengde lagret jern i lever og beinmarg
• Serumjern: Kroppens menge jern som er bundet til Transferrin. Transferrin er et blodplasmaprotein som frakter jernioner i blodplasmaen. Svært lite jern er bundet til Transferrin, under 0.1%. Ved jernmangel økes produksjonen av Transferrin.
• Total Iron-Binding Capacity (TIBC): Konsentrasjonen av Transferrin-proteinet. I et laboratorium tilsettes jern til serum og deretter måles hvor mye jern serum kan binde.

Kroppen er altså ganske smart på mange måter. Har du for lite jern i kroppen øker kroppens opptak, og har du nok, minker det igjen.

For å gjøre folk oppmerksomme på jernmangel, og hvor stor innvirkning det faktisk kan ha på en persons liv, er det viktig å sette fokus på dette. Jeg har hatt dette problemet i mange år – trass i at jeg spiser svært sunt, trener og tar jerntilskudd. Noen av oss er desverre skrudd sammen slik at vi ikke så lett klarer å «holde på» jernet, av uviss årsak. At det «ikke er farlig» er en påstand jeg har møtt utallige ganger, og som stadig vekk provoserer meg. Ikke farlig!? Så det er ikke farlig om jeg er slapp, tiltaksløs, uten livsgnist og er deprimert? Ingen skal fortelle meg at livet må være på den måten! Og slutt å fortell meg at jeg må gi blod fordi «det er så sunt». Blodbanken vil faktisk ikke ha blod som ikke har nok jern!

Ta blodprøver folkens! ;-)

Supraspinatus

Det er stadig vekk noe nytt med denne kroppen. Denne gangen er det en muskel med det fine navnet Supraspinatus som er vond. Det finnes fire muskler i kroppen som alle jobber sammen for å gjøre skulderen stabil under bevegelse, og disse fire er:

• Supraspinatus (merket rødt på bildet)
• Infraspinatus
• Teres Minor
• Subscapularis

Og det er altså den første som hos meg er spesielt vond. Hvordan det har skjedd aner jeg ikke, men kanskje har den blitt overbelastet siden en annen muskel i den samme skulderen var overbelastet (Subscapularis?). Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at dette ikke er en skade man vil ha. Min er foreløpig ganske fersk (og passer pokker så dårlig å få nå!), og det aner meg at dette kommer til å ta tid. Så nå er det hvile, søvn, massasje, tøying og behandling hos naprapat som gjelder.

Mer informasjon om skulderskader kan finnes på sportsinjuryclinic.net: Rotator Cuff Injury.