Hjem > Health, Martial Arts > Skuldersmerter fra helvete

Skuldersmerter fra helvete

Endelig er jeg såpass bra at jeg kan sette meg ned og skrive dette innlegget. De siste to månedene har vært virkelig tøffe – og ikke minst smertefulle.

Det hele begynte før jul, på en kretslagstrening, som jeg skrev om her. I en sparringskamp ble jeg litt for ivrig, og blokkerte et slag litt for hardt. Da jeg la meg den kvelden husker jeg at jeg hadde veldig vondt i skulderen, på en måte som jeg aldri før hadde hatt. Neste morgen var det mye bedre, men det ble snart tydelig at jeg hadde forstrukket noen leddbånd/sener eller muskelfester i skulderen. I flere måneder var de vonde, og jeg kunne ikke trene skikkelig.

Så, etter jul i år, skadet jeg meg igjen. Hva det egentlig var som skjedde vet jeg ikke, men resultatet ble en ekstremt vondt Supraspinatusmuskel, som jeg skrev om her. Nakken og skulderene var stive som bare det, og ikke minst smertefulle.

Etter dette gikk det bare nedover og nedover. I februar ble muskelen vondere og vondere, og til slutt var det hele så vondt at jeg endelig tok til vettet og gikk til legen. Etter et par minutter hos legen hadde han fastslått at jeg hadde betennelse i skulderen; Senen fra Supraspinatus var betent, det samme var slimposen i skulderen (som dennen senen altså glir forbi). Jeg hadde også ”Impingement syndrome” (mer info her), og jeg fikk streng beskjed om å ikke gjøre noe som kunne irritere senen og slimposen. Jeg startet på en Ibux-kur og ble plassert i sofaen. I begynnelsen var det så vondt at jeg knapt klarte å kle på meg. Jeg dusjet flere ganger om dagen for å lindre smertene og smørte på med Ibux gelé og tok piller. Ikke kunne jeg gå noe sted heller; for ved hvert skritt føltes det som om noen dro i armen min for å rive den av. Det ble mange tårer, frustrasjon og ensomhet. Alle andre hadde jo fremdeles sitt liv, bortsett fra meg.

Jeg må innrømme jeg var svært skeptisk til å hive i meg 3 x 600mg Ibux hver dag. I begynnelsen ble jeg så susen at jeg bare tok 2 x 600mg, og det var mer enn nok. Store mengder Ibuprofen (virkestoffet i Ibux) virker betennelsesdempende, og selvsagt smertelindrende. Det hele var så umenneskelig vondt, så jeg var faktisk sjeleglad jeg kunne ta smertestillende.

Etter bare fem dager kjente jeg at smertene avtok litt, og det gikk bedre dag for dag. Etter et par uker var det ikke lenger betennelse i skulderen, og jeg ble sendt til en fysioterapaut. Han gjorde en mengde tester, hvor noen av de var svært smertefulle og indikerte at det kunne være skade på brusket i skulderen. Han spurte meg om jeg hadde falt, noe jeg ikke hadde – men da kom jeg plutselig på sparringskampen i oktober. Kunne jeg virkelig har ”knust” brusket i skulderen min ved å blokkere et slag i en treningskamp?

Neste skritt ble derfor MR, og jeg bestemte meg for å betale meg ut av den offentlige køen, og tok bildet privat (artige bilder forresten!). Etter bildet ventet jeg i spenning, og da svaret kom ble jeg først skuffet: Ingen ting var unormalt. Da jeg var tilbake hos legen sa han at jeg måtte være veldig glad for dette. Jeg hadde håpet på et tydelig problem, en lett løsning og kort rekonvalisens. En utopi. Legen undersøkte armen min igjen, og konkluderte med at det var litt betennelse igjen på baksiden av armen, men at jeg var klar for opptrening hos fysioterapaut.

Så hva hadde egentlig skjedd?

Skaden jeg pådro meg i oktober utløste en feilbruk av skulderen. I stedet for å trene meg opp hvilte jeg meg ut av problemene – trodde jeg. Men etter jul, etter en lang juleferie, hadde dynamikken i skulderen endret seg, og jeg tålte slett ikke lange dager på jobb og beinhard trening. Det var til og med mulig å se at noe var galt; skuldrene mine var skjeve og titlet fremover. Den ubevisste feilbruken av skulderen førte til betennelse og enda mer feilbruk, og så var den nedadgående spiralen i gang.

Jeg er i gang med trening av den livsviktige støttemukulaturen nå, og det er merkbar forskjell etter bare et par dager. Styrken er langt fra tilbake, men jeg er i hvert fall på vei fremover, trass i at trening og gradering gikk i dass. Selv om det er veldig trist, har jeg innsett at det er viktigere ting i livet. Helsen er så utrolig viktig, og det kommer alltid nye muligheter. Og aldri før har jeg vært mer glad for at jeg tross alt har en brukbar helse.

Tar du godt nok vare på deg selv?

Advertisements
Kategorier:Health, Martial Arts
  1. mai 28, 2009, kl. 18:56

    14. mai sluttt det å være vondt hver dag. I dag skriver jeg 28. mai og verden er helt annerledes enn den var for to måneder siden. Skulderen er sterkere; jeg trener to ganger for dagen og skulderen begynner å bevege seg normalt igjen.

    Kan jeg, kan alle. Husk det. :-)

  2. oktober 14, 2009, kl. 17:57

    I dag skriver jeg 14. oktober, og jeg er frisk! :-) Jeg er tilbake på Taekwon-Do-trening (riktignok med sparringshanskene bortgjemt enda), trener styrke jevnlig og jeg har begynt å løpe igjen. Skuldrene mine tilter ikke fremover lenger, men er rette og jeg har en helt ny og bedre holdning. Og, ikke minst, dynamikken i skuldrene mine er normale, og faktisk vesentlig bedre enn før jeg skadet meg.

    Jeg skjønner hvorfor idrettsskader tar tid nå riktignok.. Faen heller.

  3. Øyvind Berg
    juni 3, 2017, kl. 22:25

    Takk for innlegget ditt, er i samme situasjon og hadde god nytte av å lese dette!

  1. august 29, 2009, kl. 19:41

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: