Arkiv

Archive for the ‘Martial Arts’ Category

2. Dan

desember 7, 2009 4 kommentarer

Jeg har funnet frem tolmodighet jeg ikke visste jeg hadde, viljestyrke jeg knapt håpet på og jeg har tørket så utrolig mange tårer. Jeg har stått forran speilet og sagt til meg selv at jeg skulle gradere meg til 2. Dan. Sagt til meg selv jeg kan klare alt. At dette bare gjør meg sterkere. Det har føltes som ren løgn flere ganger, men jeg har sagt det likevel.

På lørdag var den store dagen. Fire timers venting før testen endelig kom i gang. Fem mønstre, fire firvendinger (alle triple eller flygende), fot-sparring, en-steg fri, selvforsvar, fri-sparring, knusing, push-ups og teori. Det er utrolig å tenke på at for ni måneder siden klarte jeg knapt å kle på meg selv. For ni måneder siden stod med tårer i øynene når jeg tok ut av oppvaskmaskinen, for det var så smertefult. På lørdag ble det 50 push-ups (på knær, men for en seier), fire kamper med frisparring og feilfri teori. Og en ny stripe på det svarte beltet.

Jeg er vannvitig imponert over meg selv. Alle tårene. All smerten. All ensomheten. Alt var verdt dette.

Advertisements
Kategorier:Martial Arts

Best of the Best: About winning

oktober 25, 2009 Legg igjen en kommentar

Winning is not a sometime thing; its an all the time thing. You don’t win once in a while; you don’t do things right once in a while; you do them right all the time. Winning is a habit.

Catherine Wade from the Best of the Best

Kategorier:Martial Arts

Skuldersmerter fra helvete

april 11, 2009 4 kommentarer

Endelig er jeg såpass bra at jeg kan sette meg ned og skrive dette innlegget. De siste to månedene har vært virkelig tøffe – og ikke minst smertefulle.

Det hele begynte før jul, på en kretslagstrening, som jeg skrev om her. I en sparringskamp ble jeg litt for ivrig, og blokkerte et slag litt for hardt. Da jeg la meg den kvelden husker jeg at jeg hadde veldig vondt i skulderen, på en måte som jeg aldri før hadde hatt. Neste morgen var det mye bedre, men det ble snart tydelig at jeg hadde forstrukket noen leddbånd/sener eller muskelfester i skulderen. I flere måneder var de vonde, og jeg kunne ikke trene skikkelig.

Så, etter jul i år, skadet jeg meg igjen. Hva det egentlig var som skjedde vet jeg ikke, men resultatet ble en ekstremt vondt Supraspinatusmuskel, som jeg skrev om her. Nakken og skulderene var stive som bare det, og ikke minst smertefulle.

Etter dette gikk det bare nedover og nedover. I februar ble muskelen vondere og vondere, og til slutt var det hele så vondt at jeg endelig tok til vettet og gikk til legen. Etter et par minutter hos legen hadde han fastslått at jeg hadde betennelse i skulderen; Senen fra Supraspinatus var betent, det samme var slimposen i skulderen (som dennen senen altså glir forbi). Jeg hadde også ”Impingement syndrome” (mer info her), og jeg fikk streng beskjed om å ikke gjøre noe som kunne irritere senen og slimposen. Jeg startet på en Ibux-kur og ble plassert i sofaen. I begynnelsen var det så vondt at jeg knapt klarte å kle på meg. Jeg dusjet flere ganger om dagen for å lindre smertene og smørte på med Ibux gelé og tok piller. Ikke kunne jeg gå noe sted heller; for ved hvert skritt føltes det som om noen dro i armen min for å rive den av. Det ble mange tårer, frustrasjon og ensomhet. Alle andre hadde jo fremdeles sitt liv, bortsett fra meg.

Jeg må innrømme jeg var svært skeptisk til å hive i meg 3 x 600mg Ibux hver dag. I begynnelsen ble jeg så susen at jeg bare tok 2 x 600mg, og det var mer enn nok. Store mengder Ibuprofen (virkestoffet i Ibux) virker betennelsesdempende, og selvsagt smertelindrende. Det hele var så umenneskelig vondt, så jeg var faktisk sjeleglad jeg kunne ta smertestillende.

Etter bare fem dager kjente jeg at smertene avtok litt, og det gikk bedre dag for dag. Etter et par uker var det ikke lenger betennelse i skulderen, og jeg ble sendt til en fysioterapaut. Han gjorde en mengde tester, hvor noen av de var svært smertefulle og indikerte at det kunne være skade på brusket i skulderen. Han spurte meg om jeg hadde falt, noe jeg ikke hadde – men da kom jeg plutselig på sparringskampen i oktober. Kunne jeg virkelig har ”knust” brusket i skulderen min ved å blokkere et slag i en treningskamp?

Neste skritt ble derfor MR, og jeg bestemte meg for å betale meg ut av den offentlige køen, og tok bildet privat (artige bilder forresten!). Etter bildet ventet jeg i spenning, og da svaret kom ble jeg først skuffet: Ingen ting var unormalt. Da jeg var tilbake hos legen sa han at jeg måtte være veldig glad for dette. Jeg hadde håpet på et tydelig problem, en lett løsning og kort rekonvalisens. En utopi. Legen undersøkte armen min igjen, og konkluderte med at det var litt betennelse igjen på baksiden av armen, men at jeg var klar for opptrening hos fysioterapaut.

Så hva hadde egentlig skjedd?

Skaden jeg pådro meg i oktober utløste en feilbruk av skulderen. I stedet for å trene meg opp hvilte jeg meg ut av problemene – trodde jeg. Men etter jul, etter en lang juleferie, hadde dynamikken i skulderen endret seg, og jeg tålte slett ikke lange dager på jobb og beinhard trening. Det var til og med mulig å se at noe var galt; skuldrene mine var skjeve og titlet fremover. Den ubevisste feilbruken av skulderen førte til betennelse og enda mer feilbruk, og så var den nedadgående spiralen i gang.

Jeg er i gang med trening av den livsviktige støttemukulaturen nå, og det er merkbar forskjell etter bare et par dager. Styrken er langt fra tilbake, men jeg er i hvert fall på vei fremover, trass i at trening og gradering gikk i dass. Selv om det er veldig trist, har jeg innsett at det er viktigere ting i livet. Helsen er så utrolig viktig, og det kommer alltid nye muligheter. Og aldri før har jeg vært mer glad for at jeg tross alt har en brukbar helse.

Tar du godt nok vare på deg selv?

Kategorier:Health, Martial Arts

Hodepine og trening

november 2, 2008 4 kommentarer

Etter treningen i går kom hodepinen igjen. En grusom hodepine som begynner litt forsiktig, men som bare øker og øker. Da jeg skulle legge meg holdt hodet på å sprenge og da jeg våknet var det like ille. Det er ikke første gang jeg har opplevd dette, og det er utrolig merkelig. Hva i all verden er det jeg gjør som kan forårsake den sånn hodepine? Hodepinen varte til totiden idag, altså hadde jeg vondt i hodet i ca 18 timer i strekk!

Etter litt googling så jeg at det visstnok ikke er et uvanlig problem, men ingen kan med sikkerhet si hva det kommer av. Oksygenmangel? Dehydrering? Overtrening?

Dette skjer aldri etter en normal uketrening, det vil si halvannen time med Taekwon-Do eller ca en time på treningsstudio med litt løping og styrke. Det er altså bare på disse timeslange kretslagstreningene det skjer, og de gangene vi har trent lenge, det vil si tre eller fire timer. Jeg tviler på årsaken er oksygenmangel, dehydrering eller overtrening. Det er kanskje heller muskelspenninger? Nakken får ofte kjørt seg i sparringskamper, og timeslange mønstertreninger er jo ikke direkte avslapning heller. Jeg får undersøke mer..

Kategorier:Martial Arts

Skulderskade og NM – ingen hindring!

november 1, 2008 1 kommentar

I dag var det siste kretslagstrening før NM. Det nærmer seg virkelig med stormskritt og de siste ukene har vi lagt ned masse arbeid i lagmønsteret. I dag løsnet det virkelig, og Chong-Moo og Hwa-Rang satt som et skudd! Det blir ingen svartbeltemønstre på oss denne gangen, siden over halvparten av laget er rødbelter, men det gjør egentlig ingen ting; Hwa-Rang er knallgøy!

Det er selvsagt et skår i gleden. For ca en måned siden, det også på kretslagstrening, skadet jeg skulderen min i en sparringsamp. Hva som akkuratt skjedde husker jeg ikke, men resultatet var i hvert fall en overbelastning i et muskelfeste i skulderen. Så det betydde to uker med løping og ingen Taekwon-Do-trening. Og hva skjedde etter denne uken og denne siste treningen.. Ja, ikke så vanskelig å gjette; skaden ble slått opp igjen. Jeg har hamstret isposer og Ibux Gel, så det blir spennende å se hvordan jeg føler meg i morgen. Det er uansett bare en uke til NM, og én uke skal ikke hindre meg i en dritt; NM skal blir en suksess uansett. Om jeg må gå ofte hos naprapaten etterpå, så får det heller være. Og sparringen.. – det skal bli så gøy! Jeg kjenner jeg begynner å bli skikkelig giret, og jeg gleder meg til følelsen av hele laget som står og skriker på deg for yte ditt beste.

Dette blir knallbra, og om to år er det World Cup i Las Vegas, hvor alle førstelagene stiller, i hvert fall i følge treneren vår. Det betyr at jeg setter mine ben i casinobyen om to år. Livet er herlig! :-)

Kategorier:Martial Arts

Ingen grenser

april 10, 2008 2 kommentarer

Det finnes ingen grenser. I det du tror det, har du funnet grensene, og det er vanskelig å flytte dem igjen. Selv om ting ser håpløst ut må du aldri, aldri gi opp. Aldri, aldri tro du ikke er god nok – for det er alltid en måte å nå målet ditt på. Og hvem vet, kanskje det målet du når ikke er det du startet ut med, men hva gjør vel det? Det viktigste er alltid at du når et mål du har satt deg.

Som jeg har nevn i flere post på bloggen allerede (i Beinhinnebetennelse og Beinhinnebetennelse, del II) slet jeg med dårlige bein. Ikke sånn til daglig nødvendigvis, men under trening. Det dukker stadig opp nye tilfeller, bare to denne uken, som forteller meg de er tung og stiv i beina og at de er redd de brygger på en betennelse. Jeg misunner dem ikke.

I går bestemte jeg meg for å løpe 5000m. Jeg hadde aldri gjort det før, og jeg var usikker på om beina ville holde. Ikke minst var jeg også usikker på om kondisjonen var god nok, men 5000m var helt klart en mye bedre distanse enn 3000m! 3000m er jo riktignok en distanse man oftere blir testet i (skole, militæret osv.), og også mitt overordnede mål er å bli bedre på 3000m. Desverre hjelper det ikke bare å løpe den distansen, man bør også ha langkjøring og/eller intervalltrening.

Uansett. Skjeve bein, vonde bein, you name it – 5000 meter var bare kjempebra. Kan jeg komme meg ut av beinhinnebetennelsesgrøften kan alle det. Stå på!

Kategorier:Martial Arts, Workout

Beinhinnebetennelse, del II

januar 24, 2008 6 kommentarer

En av mine mest populære poster på bloggen, er posten om beinhinnebetennelse. Etter all responsen jeg har fått den siste tiden tenkte jeg at det kanskje var på tide å skrive et nytt innlegg; en slags oppfølging – med litt kjefting.

Det som slår meg, og som egentlig er veldig trist, er at beinhinnebetennelse er en veldig vanlige plage. Ikke bare via bloggen har jeg fått det inntrykket, men jeg trener også jevnlig med folk som har det. Det som er ille er at de aller færreste ser ut til å ta det (nok) på alvor. Ikke det at jeg er den rette til å peke på noen og kjefte; jeg var jo akkuratt sånn selv! Jeg levde i en verden hvor tankene ”det går nok over”, og ”det gjør jo egentlig ingen ting, det er jo ikke farlig” var godt blandet. Men hvorfor gå rundt med smerter om man ikke må?

Jeg har flere ganger nevnt at jeg hadde beinhinnebetennelse i tre år. Om det kan kalles kronisk eller ikke vet jeg ikke, men smertene var tilnærmet konstante i de tre årene jeg hadde det. I mitt tilfelle er jeg overbevist om at det er min overpronasjon som er roten til problemet. Den foten jeg har mest overpronasjon på, er også den foten som alltid er vondest, og som tåler minst. For jeg har vondt innimellom jeg også. Smertene oppstår, hos meg, om jeg trener mer enn ”normalen”. Altså, hver gang jeg skal øke treningsmengden, går jeg gjennom perioder hvor jeg har smerter i leggen, som for øyeblikket. I tillegg til mine faster dager i uken med Taekwon-Do-trening, og innimellom kretslagstrening i helgene, har jeg begynt å løpe 3000-meteren. Og, jogging er som kjent noe av det hardeste man kan utsette sine bein og føtter for. Kroppen min er ikke fornøyd, og gir klart uttrykk for det.

Det er viktig å kjenne seg selv, kjenne sine begrensninger og hva man skal gjøre om man når et ytterpunkt. For min del har jeg innsett at jeg ikke er perfekt, og ønsker jeg å trene og å presse meg (noe jeg jo vil!), er kanskje prisen å betale å gå til behandling når det trengs, og hvile når det trengs. I stede å se på det som et onde, velger jeg å se på det som en investering i egen helse. En investering som ikke er billig, men som jeg har valgt å ta.

Jeg blir stadig vekk spurt hva jeg gjorde for å få vekk betennelsen, og når jeg forteller ser jeg nesten alltid på vedkommende at de ikke har lyst til å gå gjennom det samme. At de ikke har lyst til å bruke så mange penger, og at de ikke egentlig innser hva som må til. Jeg ønsker for alt i verden ikke at noen skal ha smerter hver eneste dag, så folkens; Ta ansvar for deres egen helse. Vær så snill.

Kategorier:Martial Arts