kristy’s blog

Det finnes ingen grenser. I det du tror det, har du funnet grensene, og det er vanskelig å flytte dem igjen. Selv om ting ser håpløst ut må du aldri, aldri gi opp. Aldri, aldri tro du ikke er god nok - for det er alltid en måte å nå målet ditt på. Og hvem vet, kanskje det målet du når ikke er det du startet ut med, men hva gjør vel det? Det viktigste er alltid at du når et mål du har satt deg.

Som jeg har nevn i flere post på bloggen allerede (i Beinhinnebetennelse og Beinhinnebetennelse, del II) slet jeg med dårlige bein. Ikke sånn til daglig nødvendigvis, men under trening. Det dukker stadig opp nye tilfeller, bare to denne uken, som forteller meg de er tung og stiv i beina og at de er redd de brygger på en betennelse. Jeg misunner dem ikke.

I går bestemte jeg meg for å løpe 5000m. Jeg hadde aldri gjort det før, og jeg var usikker på om beina ville holde. Ikke minst var jeg også usikker på om kondisjonen var god nok, men 5000m var helt klart en mye bedre distanse enn 3000m! 3000m er jo riktignok en distanse man oftere blir testet i (skole, militæret osv.), og også mitt overordnede mål er å bli bedre på 3000m. Desverre hjelper det ikke bare å løpe den distansen, man bør også ha langkjøring og/eller intervalltrening.

Uansett. Skjeve bein, vonde bein, you name it - 5000 meter var bare kjempebra. Kan jeg komme meg ut av beinhinnebetennelsesgrøften kan alle det. Stå på!

• thomax beats: Looptroop Radio Remix
• Cassie: Is It You
• Wyclef Jean Ft. Akon, Lil Wayne & Nia: Sweetest Girl (Dollar Bill)
• Rammstein: Engel
• Treesh: Brighter Day (Flashrider Remix)
• Belinda Carlisle: Summer Rain
• Timbaland: Scream (Feat. Keri Hilson & Nicole Scherzinger)
• Paula DeAnda Ft. Lil Wayne: Easy
• Nightwish: Amaranth
• Avant (Feat. Nicole Scherzinger): Lie About Us
• Ayla: Angelfalls (Radio Edit)

En av mine mest populære poster på bloggen, er posten om beinhinnebetennelse. Etter all responsen jeg har fått den siste tiden tenkte jeg at det kanskje var på tide å skrive et nytt innlegg; en slags oppfølging – med litt kjefting.

Det som slår meg, og som egentlig er veldig trist, er at beinhinnebetennelse er en veldig vanlige plage. Ikke bare via bloggen har jeg fått det inntrykket, men jeg trener også jevnlig med folk som har det. Det som er ille er at de aller færreste ser ut til å ta det (nok) på alvor. Ikke det at jeg er den rette til å peke på noen og kjefte; jeg var jo akkuratt sånn selv! Jeg levde i en verden hvor tankene ”det går nok over”, og ”det gjør jo egentlig ingen ting, det er jo ikke farlig” var godt blandet. Men hvorfor gå rundt med smerter om man ikke må?

Jeg har flere ganger nevnt at jeg hadde beinhinnebetennelse i tre år. Om det kan kalles kronisk eller ikke vet jeg ikke, men smertene var tilnærmet konstante i de tre årene jeg hadde det. I mitt tilfelle er jeg overbevist om at det er min overpronasjon som er roten til problemet. Den foten jeg har mest overpronasjon på, er også den foten som alltid er vondest, og som tåler minst. For jeg har vondt innimellom jeg også. Smertene oppstår, hos meg, om jeg trener mer enn ”normalen”. Altså, hver gang jeg skal øke treningsmengden, går jeg gjennom perioder hvor jeg har smerter i leggen, som for øyeblikket. I tillegg til mine faster dager i uken med Taekwon-Do-trening, og innimellom kretslagstrening i helgene, har jeg begynt å løpe 3000-meteren. Og, jogging er som kjent noe av det hardeste man kan utsette sine bein og føtter for. Kroppen min er ikke fornøyd, og gir klart uttrykk for det.

Det er viktig å kjenne seg selv, kjenne sine begrensninger og hva man skal gjøre om man når et ytterpunkt. For min del har jeg innsett at jeg ikke er perfekt, og ønsker jeg å trene og å presse meg (noe jeg jo vil!), er kanskje prisen å betale å gå til behandling når det trengs, og hvile når det trengs. I stede å se på det som et onde, velger jeg å se på det som en investering i egen helse. En investering som ikke er billig, men som jeg har valgt å ta.

Jeg blir stadig vekk spurt hva jeg gjorde for å få vekk betennelsen, og når jeg forteller ser jeg nesten alltid på vedkommende at de ikke har lyst til å gå gjennom det samme. At de ikke har lyst til å bruke så mange penger, og at de ikke egentlig innser hva som må til. Jeg ønsker for alt i verden ikke at noen skal ha smerter hver eneste dag, så folkens; Ta ansvar for deres egen helse. Vær så snill.

Some people say that I have an attitude - Maybe I do. But I think that you have to. You have to believe in yourself when no one else does - that makes you a winner right there.

Venus Williams

As long as you’re going to be thinking anyway, think big.

Donald Trump

Etter å ha hørt sangen på trening for mange, mange måneder siden dukker sangen plutselig opp igjen på kretslagstreningen i helgen. Og, endelig, endelig fikk jeg tak i hva denne sangen heter: Brighter Day.

Denne tror jeg det blir artig å løpe til! :-)

Close to you I want to stay
You take me to a brighter day
You’re the words I long to say
You give to me a brighter day

Nå er det enedelig klart; etter jul braker det løs med SAS-Braathens sitt flyskrekkurs!!

I går var det første trening med det nyopprettede kretslaget, og det var fantastisk artig. Veldig slitsom og krevende, men absolutt noe som gav mersmak. Det er fantastisk å presse seg selv mentalt og fysisk så mye - og kjenne at man liker det og ikke minst tåler det. Jeg skjønner godt at mange ikke ville like det, og folks terningsvaner er virkelig noe som fascinerer meg. Å stå i timesvis på SATS å trene, kun fordi man er redd for at den halve sjokoladen fra forrige søndag skal sette seg, det er tullete. Man må gjøre det fordi det er gøy!

I går under første økt, som var mønstertrening, klarte jeg på mystisk vis å vri lilletåen under foten. Jeg “hang igjen” i matten på en måte, og det var skikkelig vondt. Etter litt is, litt hvil og masse sportsteip (som hele tiden falt av, sånn at jeg måtte ta på ny hele tiden) var jeg tilbake, og etter lunsj sparret jeg i ca to timer - med denne vonde tåen. Det var egentlig først i går kveld at jeg kjente hvor vondt det var, og i morges våknet jeg opp med en blå hevelse på vristen. Selve tåen er ikke så vond, men knoken som “fester” tået til selve foten er veldig vond. Spesielt om man trykker litt..

På legevakten i dag anbefalte de meg å komme igjen en annen dag, siden det var så stor kø. Det er helt umulig for meg å vite om tåen er brukket, fortuet eller forslått. Frustrasjonen her er selvsagt at det er uforsvarlig å trene med en brukket tå, og ikke er det spesielt godt heller - og jeg som har så mye energi!