Skuldersmerter fra helvete

april 11, 2009 4 kommentarer

Endelig er jeg såpass bra at jeg kan sette meg ned og skrive dette innlegget. De siste to månedene har vært virkelig tøffe – og ikke minst smertefulle.

Det hele begynte før jul, på en kretslagstrening, som jeg skrev om her. I en sparringskamp ble jeg litt for ivrig, og blokkerte et slag litt for hardt. Da jeg la meg den kvelden husker jeg at jeg hadde veldig vondt i skulderen, på en måte som jeg aldri før hadde hatt. Neste morgen var det mye bedre, men det ble snart tydelig at jeg hadde forstrukket noen leddbånd/sener eller muskelfester i skulderen. I flere måneder var de vonde, og jeg kunne ikke trene skikkelig.

Så, etter jul i år, skadet jeg meg igjen. Hva det egentlig var som skjedde vet jeg ikke, men resultatet ble en ekstremt vondt Supraspinatusmuskel, som jeg skrev om her. Nakken og skulderene var stive som bare det, og ikke minst smertefulle.

Etter dette gikk det bare nedover og nedover. I februar ble muskelen vondere og vondere, og til slutt var det hele så vondt at jeg endelig tok til vettet og gikk til legen. Etter et par minutter hos legen hadde han fastslått at jeg hadde betennelse i skulderen; Senen fra Supraspinatus var betent, det samme var slimposen i skulderen (som dennen senen altså glir forbi). Jeg hadde også ”Impingement syndrome” (mer info her), og jeg fikk streng beskjed om å ikke gjøre noe som kunne irritere senen og slimposen. Jeg startet på en Ibux-kur og ble plassert i sofaen. I begynnelsen var det så vondt at jeg knapt klarte å kle på meg. Jeg dusjet flere ganger om dagen for å lindre smertene og smørte på med Ibux gelé og tok piller. Ikke kunne jeg gå noe sted heller; for ved hvert skritt føltes det som om noen dro i armen min for å rive den av. Det ble mange tårer, frustrasjon og ensomhet. Alle andre hadde jo fremdeles sitt liv, bortsett fra meg.

Jeg må innrømme jeg var svært skeptisk til å hive i meg 3 x 600mg Ibux hver dag. I begynnelsen ble jeg så susen at jeg bare tok 2 x 600mg, og det var mer enn nok. Store mengder Ibuprofen (virkestoffet i Ibux) virker betennelsesdempende, og selvsagt smertelindrende. Det hele var så umenneskelig vondt, så jeg var faktisk sjeleglad jeg kunne ta smertestillende.

Etter bare fem dager kjente jeg at smertene avtok litt, og det gikk bedre dag for dag. Etter et par uker var det ikke lenger betennelse i skulderen, og jeg ble sendt til en fysioterapaut. Han gjorde en mengde tester, hvor noen av de var svært smertefulle og indikerte at det kunne være skade på brusket i skulderen. Han spurte meg om jeg hadde falt, noe jeg ikke hadde – men da kom jeg plutselig på sparringskampen i oktober. Kunne jeg virkelig har ”knust” brusket i skulderen min ved å blokkere et slag i en treningskamp?

Neste skritt ble derfor MR, og jeg bestemte meg for å betale meg ut av den offentlige køen, og tok bildet privat (artige bilder forresten!). Etter bildet ventet jeg i spenning, og da svaret kom ble jeg først skuffet: Ingen ting var unormalt. Da jeg var tilbake hos legen sa han at jeg måtte være veldig glad for dette. Jeg hadde håpet på et tydelig problem, en lett løsning og kort rekonvalisens. En utopi. Legen undersøkte armen min igjen, og konkluderte med at det var litt betennelse igjen på baksiden av armen, men at jeg var klar for opptrening hos fysioterapaut.

Så hva hadde egentlig skjedd?

Skaden jeg pådro meg i oktober utløste en feilbruk av skulderen. I stedet for å trene meg opp hvilte jeg meg ut av problemene – trodde jeg. Men etter jul, etter en lang juleferie, hadde dynamikken i skulderen endret seg, og jeg tålte slett ikke lange dager på jobb og beinhard trening. Det var til og med mulig å se at noe var galt; skuldrene mine var skjeve og titlet fremover. Den ubevisste feilbruken av skulderen førte til betennelse og enda mer feilbruk, og så var den nedadgående spiralen i gang.

Jeg er i gang med trening av den livsviktige støttemukulaturen nå, og det er merkbar forskjell etter bare et par dager. Styrken er langt fra tilbake, men jeg er i hvert fall på vei fremover, trass i at trening og gradering gikk i dass. Selv om det er veldig trist, har jeg innsett at det er viktigere ting i livet. Helsen er så utrolig viktig, og det kommer alltid nye muligheter. Og aldri før har jeg vært mer glad for at jeg tross alt har en brukbar helse.

Tar du godt nok vare på deg selv?

Advertisements
Kategorier:Health, Martial Arts

Jernmangel

januar 24, 2009 4 kommentarer

Jernmangel (hypoferremia) er en av Norges aller vanligste mangelsykdommer. Man regner med at omtrent 15% av alle kvinner i menstruerende alder har denne mangelsykdommen. Det meste av jernet i kroppen, totalt ca 3,8g hos menn og 2,3g hos kvinner, finnes i de røde blodlegemene. Kroppen lagrer også en god del jern i leveren og beinmargen, da i proteinmolekylet Ferritin. Her lagres jernionene som Fe3+. Trenger kroppen mer jern, frigis det altså jern fra disse molekylene.

I et voksent menneske finnes det gjennomsnittelig ca 5 liter blod. Blodet har mange viktige funksjoner, bla. frakter det oksygen og næringsstoffer rundt i kroppen til alle cellene. Oksygenet er bundet til hemoglobinet, som er et protein, som finnes i de røde blodlegemene. Hemoglobinmolekylet har ringstruktur, er rødt på farge og inneholder ett jerniron (Fe2+) lagret i sentrum av molekylet. Det er jernionet i molekylet som gjør at oksygenet binder seg. Har du lite jern i kroppen blir det dermed ikke bundet oksygen til Hemoglobinet.

Det finnes flere stadium av jernmangel. Er det lite jern i blodet, tappes lagrene. Minsker lagrene, vil blodprosenten (jern i sirkulasjon i blodet) til slutt minke. Skjer dette, har man fått det som kalles anemi.

Jernmangel: Lite jern lagret i lever og beinmarg, normal menge jern i sirkulasjon
Anemi: Lite jern i lever og beinmarg, lite jern i sirkulasjon

En vanlig oppfatning er at jernmangel ”ikke er farlig” – noe som forsåvidt er sant ved lett jernmangel. Det som ofte ikke nevnes er symptomene, som svært ofte er ubehagelige og gjerne går utover livskvaliteten. Det er også svært individuelt hvordan kroppen reagerer på for lite jern, og enkelte får tilnærmet ingen symptomer. De vanligste sympromene er:

  • Trøtthet
  • Dårlig konsentrasjon
  • Hodepine
  • Pustebesvær og svimmelhet
  • Hjertebank
  • Øresus
  • Irritabelhet
  • Depresjon

Konsekvensen av for lite jern over tid er rett og slett at kroppen prioriterer. For kroppen er det mye viktigere at hjertet slår, at lungene fungerer som de skal og at alle de indre organene får nok oksygen, enn at kreativiteten og humøret er på topp. Svært mange oppgir derfor trøtthet som første indikasjon. Dette kan imidlertid være symptomer på mye, så en nærmere utredning er nødvendig.

I Norge ble det i mange år tilsatt jern i brunosten (etter den ikke lenger ble laget i jerngryter). Dette for å forebygge nettopp jernmangel. Desverre ble dette avsluttet i 2001, da undersøkelser viste av svært mange normenn fikk for mye jern. Tilstanden hvor kroppen har for mye jern kalles Hemakromatose, og er svært alvorlig alvorlig sykdom. Ta derfor aldri jenpreparater uten at du har fått påvist jernmangel.

Ved en blodprøve kan man enkelt måle kroppens mengde jern. Ferritin er det sikreste kortet for å måle jernmangel, men flere målinger taes gjerne:

  • Ferritin: Kroppens mengde lagret jern i lever og beinmarg
  • Serumjern: Kroppens menge jern som er bundet til Transferrin. Transferrin er et blodplasmaprotein som frakter jernioner i blodplasmaen. Svært lite jern er bundet til Transferrin, under 0.1%. Ved jernmangel økes produksjonen av Transferrin.
  • Total Iron-Binding Capacity (TIBC): Konsentrasjonen av Transferrin-proteinet. I et laboratorium tilsettes jern til serum og deretter måles hvor mye jern serum kan binde.

Kroppen er altså ganske smart på mange måter. Har du for lite jern i kroppen øker kroppens opptak, og har du nok, minker det igjen.

For å gjøre folk oppmerksomme på jernmangel, og hvor stor innvirkning det faktisk kan ha på en persons liv, er det viktig å sette fokus på dette. Jeg har hatt dette problemet i mange år – trass i at jeg spiser svært sunt, trener og tar jerntilskudd. Noen av oss er desverre skrudd sammen slik at vi ikke så lett klarer å «holde på» jernet, av uviss årsak. At det «ikke er farlig» er en påstand jeg har møtt utallige ganger, og som stadig vekk provoserer meg. Ikke farlig!? Så det er ikke farlig om jeg er slapp, tiltaksløs, uten livsgnist og er deprimert? Ingen skal fortelle meg at livet må være på den måten! Og slutt å fortell meg at jeg må gi blod fordi «det er så sunt». Blodbanken vil faktisk ikke ha blod som ikke har nok jern!

Ta blodprøver folkens! ;-)

Kategorier:Health

Supraspinatus

januar 17, 2009 1 kommentar

Det er stadig vekk noe nytt med denne kroppen. Denne gangen er det en muskel med det fine navnet Supraspinatus som er vond. Det finnes fire muskler i kroppen som alle jobber sammen for å gjøre skulderen stabil under bevegelse, og disse fire er:Supraspinatus

  • Supraspinatus (merket rødt på bildet)
  • Infraspinatus
  • Teres Minor
  • Subscapularis

Og det er altså den første som hos meg er spesielt vond. Hvordan det har skjedd aner jeg ikke, men kanskje har den blitt overbelastet siden en annen muskel i den samme skulderen var overbelastet (Subscapularis?). Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at dette ikke er en skade man vil ha. Min er foreløpig ganske fersk (og passer pokker så dårlig å få nå!), og det aner meg at dette kommer til å ta tid. Så nå er det hvile, søvn, massasje, tøying og behandling hos naprapat som gjelder.

Mer informasjon om skulderskader kan finnes på sportsinjuryclinic.net: Rotator Cuff Injury.

Kategorier:Health

Hodepine og trening

november 2, 2008 4 kommentarer

Etter treningen i går kom hodepinen igjen. En grusom hodepine som begynner litt forsiktig, men som bare øker og øker. Da jeg skulle legge meg holdt hodet på å sprenge og da jeg våknet var det like ille. Det er ikke første gang jeg har opplevd dette, og det er utrolig merkelig. Hva i all verden er det jeg gjør som kan forårsake den sånn hodepine? Hodepinen varte til totiden idag, altså hadde jeg vondt i hodet i ca 18 timer i strekk!

Etter litt googling så jeg at det visstnok ikke er et uvanlig problem, men ingen kan med sikkerhet si hva det kommer av. Oksygenmangel? Dehydrering? Overtrening?

Dette skjer aldri etter en normal uketrening, det vil si halvannen time med Taekwon-Do eller ca en time på treningsstudio med litt løping og styrke. Det er altså bare på disse timeslange kretslagstreningene det skjer, og de gangene vi har trent lenge, det vil si tre eller fire timer. Jeg tviler på årsaken er oksygenmangel, dehydrering eller overtrening. Det er kanskje heller muskelspenninger? Nakken får ofte kjørt seg i sparringskamper, og timeslange mønstertreninger er jo ikke direkte avslapning heller. Jeg får undersøke mer..

Kategorier:Martial Arts

Skulderskade og NM – ingen hindring!

november 1, 2008 1 kommentar

I dag var det siste kretslagstrening før NM. Det nærmer seg virkelig med stormskritt og de siste ukene har vi lagt ned masse arbeid i lagmønsteret. I dag løsnet det virkelig, og Chong-Moo og Hwa-Rang satt som et skudd! Det blir ingen svartbeltemønstre på oss denne gangen, siden over halvparten av laget er rødbelter, men det gjør egentlig ingen ting; Hwa-Rang er knallgøy!

Det er selvsagt et skår i gleden. For ca en måned siden, det også på kretslagstrening, skadet jeg skulderen min i en sparringsamp. Hva som akkuratt skjedde husker jeg ikke, men resultatet var i hvert fall en overbelastning i et muskelfeste i skulderen. Så det betydde to uker med løping og ingen Taekwon-Do-trening. Og hva skjedde etter denne uken og denne siste treningen.. Ja, ikke så vanskelig å gjette; skaden ble slått opp igjen. Jeg har hamstret isposer og Ibux Gel, så det blir spennende å se hvordan jeg føler meg i morgen. Det er uansett bare en uke til NM, og én uke skal ikke hindre meg i en dritt; NM skal blir en suksess uansett. Om jeg må gå ofte hos naprapaten etterpå, så får det heller være. Og sparringen.. – det skal bli så gøy! Jeg kjenner jeg begynner å bli skikkelig giret, og jeg gleder meg til følelsen av hele laget som står og skriker på deg for yte ditt beste.

Dette blir knallbra, og om to år er det World Cup i Las Vegas, hvor alle førstelagene stiller, i hvert fall i følge treneren vår. Det betyr at jeg setter mine ben i casinobyen om to år. Livet er herlig! :-)

Kategorier:Martial Arts

Negativitet

oktober 17, 2008 Legg igjen en kommentar

Hjelpe meg, noen burde beskyttes mot seg selv. I hvertfall fra oss andre. Enkelte mennesker er så negative at det nesten ikke kan være sant. De er ikke nødvendigvis så direkte negative, men under sin tynne positive overflate lurer negativiteten som en gift.

Jeg anser meg selv som positiv. Hver morgen våkner jeg, dog kanskje litt trøtt noen dager, men glad og klar for nye eventyr og utfordringer. Ikke alle dager er like bra, sånn er det ikke for meg heller. Ikke alle avgjørelser jeg tar er like bra, men jeg har i hvert fall en positiv grunninnstilling. Dessuten er erfaringen min at det faktisk ordner seg for greie gutter og jenter – det gjelder bare å ha litt is i magen innimellom.

En jeg kjenner sier alltid «det ordner seg nok» eller «jeg har tusen ting jeg burde gjort». Så gjør noe med det da? Det er ingen ting som kommer rekende på en nypusset fjøl; fiks ferdig. Det er ingen ting som kommer uten en innsats. Ville vi dessuten virkerlig tatt i mot det om det kom helt gratis? Jeg ville ikke. Kanskje enda viktigere, ville vi virkelig visst å sette pris på de tingene vi har jobbet for om noe kom gratis?

Andre mennesker er postive i visse settinger og negative så det holder i andre. Veldig slitsomt og vanskelig å forholde seg til. Spesielt om man får se begge sidene og innser at ingen andre deler den opplevelsen med en, fordi de bare ser én side.

Det er ingen som skaper vår egen lykke, det må vi gjøre selv. Det er ingen som tar støyten for oss når noe går galt, det må vi gjøre selv. Vi må, god Guds skyld, være positive! Det er jo så mye å være glad for! Og jeg tror også at vi ved å oppleve de tøffe øyeblikkene, setter enda mer pris på de gode øyeblikkene som livet byr på.

Life is a gift, and I don’t intend on waisting it.

Forøvrig har jeg kommet til konklusjonen; Om noen mennesker ikke får deg til å føle deg vel, men lei deg og utilpass, så ikke vær med dem. Negative mennesker liker postitive mennesker fordi de får dem selv til å føle seg bedre. Men vi postive kan bli utslitt av sånne mennesker, så ta vare på deg selv.

Kategorier:In general

Will you?

september 28, 2008 Legg igjen en kommentar

People have respect for people who respect themselves.

Unknown

Kategorier:Thinking out loud