Beinhinnebetennelse

Beinhinnebetennelse er kjent som den treningsglades værste fiende. Men hva er det egentlig? Hvordan får man det og ikke minst; hvordan blir man kvitt det?

Beinhinnebetennelse er vanskelig å definere, og på folkemunne brukes betegnelsen om nesten alle typer smerter i leggen. Det er likevel få tilfeller hvor smertene kommer direkte av en betennelse, ofte er stive leggmuskler og muskelknuter årsaken. Dette oppstår ofte(re) i idretter hvor man løper eller hopper mye, gjerne uten sko. Medisinsk sett er beinhinnebetennelse en irritasjon i vevet som ligger på innsiden av leggen inn mot beinet; beinhinnen. Betennelsen gjenkjennes ved konstant smerte, hvor gåing og løping oppfattes som ekstremt smertefult. Smerten kjennes gjerne sammen med ”betennelsesdunking”, hvor man kan kjenne pulssslagene i hele leggen.

Beinhinnebetennelse kommer som oftest av feilbelastning, overbelastning eller begge deler. Det kan også være fysiologiske forutsetninger hos den enkelte, for eksempel overpronasjon, skjev rygg, feil beinstilling osv., som kan være delvis eller hele årsaken til problemet. Ofte er det en blanding mellom en fysiologisk årsak og en belastningsskade. Svært mange glemmer at for å få riktig progresjon i treningen og muskelbyggingen er det viktig å hvile mye (halvparten av treningen er hvile!). Første symptom, uansett om det utvikler seg til en betennelse eller ikke, er stive og såre leggmuskler. Vi snakker da om stivhet som ikke er gangsperr og som ikke helt forsvinner ved hvile. Tøying, massering og restitusjon er derfor første steg i å hindre det i å utvikle seg. Blodsirkulasjonen i beina er relativt dårlig, og avfallsstoffer har lett for å hope seg opp. Blir symptomene ignorert kan det utvikle seg til en betennelse. Da er masse hvile (gjerne søvn) og massasje eneste løsning. Det kroppen trenger er ingen pillekur som skal ta betennelsen, men en behandling hvor spenningene i musklene fjernes. Mellom hver behandling, i hvert fall i begynnelsen, er det viktig at man ikke trener, men lar leggene få hvile.

Undertegnede fikk beinhinnebetennelse siste året på videregående. Mye kampsporttrening, gym, jobb og russetid tok knekken på min beinmuskulatur, noe jeg selv bare ignorerte. Til slutt var smertene så intense at det konstant dunket i leggene, fra knærne og ned, og det å gå var et helvete på jord. På et tidspunkt må man bare innse at man har et alvorlig problem som ikke kan ignoreres lenger, men det er ingen tvil om at beinhinnebetennelse er tolmodighetens store prøve.

Så hvordan i all verden ble jeg kvitt det?

Som alle andre gikk jeg til legen. Jeg trodde først at jeg hadde brukket beinet (smerten kan faktisk være ganske lik til tider), men fikk bare beskjed om å hvile. Det å si det til en treningsnarkoman at man må hvile er ganske håpløst, så jeg var fort tilbake på trening. Deretter gikk jeg på Voltaren, noe som hjalp – trodde jeg. Men betennelsesdempende midler inneholder også smertestillende, så da jeg sluttet på dem var det like vondt igjen. Så bar det til en fysioterapaut som var spesialist i idrettsskader. Bare bortkastede penger. Så gikk jeg til en annen fysioterapaut. Også det bortkastede penger. En kiropraktor jeg var hos masserte faktisk leggene mine litt, noe jeg merket hjalp, men det ble aldri nok.

I denne perioden trente jeg innimellom om det ikke var for vondt. Jeg presset meg stort sett aldri langt, jeg visste jo nå hvor vondt det kunne være, og det gikk aldri så langt tilbake.

Ikke før jeg satte mine ben hos en naprapat forstod jeg hvor ille det var med meg. Jeg husker han med et alvorlig ansiktsuttrykk fortalte meg at jeg nok aldri kunne jogge, og at jeg måtte være fornøyd om jeg kunne trene to ganger i uken – livet ut! En tøff beskjed å få når man er tidlig i tjueårene.

Etter første behandling hos naprapaten, hvor jeg nesten hadde grått av smerte, følte jeg meg som et nytt menneske. Hver eneste muskel og muskelknute ble massert til det ytterste. Den stive, skeve ryggen ble knekket tilbake, og litt etter litt kunne jeg trene igjen. Jeg fikk beskjed om at jeg i utganspunktet kunne trene mine to faste dager, á 1,5 timer, i uken – så lenge det ikke var vondt. Noen dager betydde det tjue minutter, andre dager en time. Ble det vondt, gikk jeg hjem, det var avtalen med treneren min. Så jeg gikk hjem før alle de andre, dusjet, spiste masse og iset ned beinhinnen (innsiden av leggen) med en isbit, før jeg gikk og la meg. Denne langsomme prosessen tok meg over et halv år. Jeg husker fremdeles gleden da jeg første gang kjørte hjem fra trening uten vondt i beina. Det var stort for meg. Virkelig stort.

Jeg var hos naprapaten i går. Ryggen er bra. Leggene myke og uten betennelse eller muskelknuter. Riktignok har jeg overpronasjon når jeg løper (det vil si at anklene tilter innover og legger press på nedre innside av leggen). Naprapaten smilte og sa at jeg kunne bli maratonløper med riktige sko. Jeg spurte om han tullet, men han sa nei. Kampsporttreningene mine er nå ofte oppe i et antall på tre-fire (4-6 timer), per uke!

Jeg har gått fra kronisk beinhinnebetennelse i tre år, som var så vondt at jeg ikke klarte å gå eller å sove, til tilnærmet ingen plager. Jeg kjenner mange som har begynnende betennelse og stive legger, men ingen, ingen som har hatt det så lenge og så ille som meg, som har blitt kvitt det. Ingen! Ikke lur dere selv til å tro at det går over. Dette er ingen skade man får over natten, og heller ingen skade man blir kvitt over natten, eller med en liten gul pille.

Videre forebygging kan gjøres ved:

• Ta tåhevninger for å styrke leggmuskulaturen. Ikke så mange at man får krampe, begynn i det små.
• Tøy stive legger – lenge. Står man i en trapp eller på en list kan de indre musklene tøyes ved å bøye kneet. De ytre strekkes når kneet er rett.
• Massér leggen ved å presse tommelen mot beinhinnen, mens ankelen roteres. Dette er ganske smertefult, også for friske legger, men øker blodsirkulasjonen betraktelig.
• Ikke press deg selv til det ytterste på hver eneste trening.
• Tillatt deg selv å hvile!

God trening! :-)