Misunnelsen igjen
VG Nett skriver i dag om at «Bare de beste fikk rose fra rektor». Artikkelen handler om Rosthaug videregående skole, hvor alle elevene med et karaktersnitt på 5 eller bedre fikk rose fra rektor da vitnemålene ble utdelt. Flere foreldre hadde reagert på hendelsen, og en av dem uttalte:
Jeg synes bare det blir urettferdig overfor de andre som sitter igjen i salen uten å bli nevnt. Mange av dem har også jobbet hardt uten å oppnå så gode resultater.
I Norge er det ikke lov til å gjøre stas på de flinke eleven – for det kan få de som ikke fikk bedre enn 3 i snitt til å føle seg dumme og gi dem dårlig selvtillitt. Du må for all del ikke rose noen, eller gi noen en oppmerksomhet fordi de jobber hardt og får gode resultater – nei, for det kan skap et klasseskille. Vi må alle sammen være like og føle oss like, og i Norge er det kult å være dum.
Hva i all verden er dette? Er det slik vi vil ha det?
Jeg er så dritt lei av at gode resultater ikke ender med noe annet enn syting fra de som ikke gjorde det så bra. Det er en forferdelig dårlig egenskap å ikke kunne glede seg over andres suksess. De skulle skamme seg!
Det vikigste er å jobbe hardt og gjøre så godt man kan ut fra forutsetningene man har; og noen ganger må man kanskje bare innse at ikke alle kan få 5 i alle fag (og at det faktisk er en stor presasjon om man skulle klare det!). Alle har gode sider og noe de er flink i, men de aller færreste av oss er flink i absolutt alt. Derfor syns jeg det er flott at elever som har fått gode karakterer settes litt ekstra pris på. Flinke folk er det som skal holde Norge gående, selv om ikke karakteren fra videregående skole er absolutt og avgjørende. Men kanskje nettopp derfor bør man klare å glede seg over den lille gaven de fikk.
kristy's blog 
Heldigvis er det ikke bare flinke folk (du mener folk med gode karakterer fra videregående, tipper jeg) som skal holde Norge gående. Vi har behov for alle typer mennesker med alle slags karakterer. Karakterer viser bare en ørliten del av det som er viktig for et samfunn.
Jeg er også tilhenger av å belønne folk for prestasjoner, og jeg regner med at elevene som har gjort det bra på skolen det her er snakk om har opplevd både godord, ros og anseelse gjennom 3 år på videregående skole.
Jeg mener at det er en tid og et sted for alt, og at rektor på denne skolen valgte både feil tid og galt sted. På en slik dag bør man gi ALLE et klapp på skulderen, og alle bør ønskes lykke til videre i livet.
Dette handler ikke om jantelov eller om ikke å gi de flinke oppmerksomhet. Dette handler om respekt for alle individer, og om å bidra til at alle får en hyggelig avslutningsdag.
Derfor er jeg ikke enig i at de som ikke fikk gode karakterer brukte siste dagen på videregående skole til å syte over dårlige karakterer. Alt de ønsket var å bli behandlet med respekt, og det synes jeg rektor burde vært flinkere til – uansett hvilken snittkarakter hun hadde da hun gikk på skolen.
Selvfølgelig er ikke karakterene fra videregående det ene og avgjørende, hverken for ens egen lykke, for hvor bra man er som menneske eller nødvendigvis hvor bra karrieren blir. Poenget mitt er bare følgende; Noen flinke elever har fått en liten oppmerksomhet for den innsatsen de har gjort. Men i stedet for at folk gleder seg med dem, dreier alt seg med en gang bare om at «jeg fikk ikke, dette er urettferdig, jeg føler meg krenket» – da helt uavhengig om man fortjente en lignende oppmerksomhet eller ikke. Og det var jo ikke som om de fikk en gullklokke eller ny iPod.
Dette dreier seg ikke om at man ikke respekterer andre mennesker, men at man har gitt noen en liten oppmerksomhet. Jeg er helt sikker på at rektor i dette tilfelle ønsket alle lykke til videre, i hvert fall at lærerne til hver enkelt klasse gjorde det.
I USA har de et lignende system, men hvor man kan få, jeg tror det er et diplom, for godt oppmøte, gode karakterer, for hvor hjelpsom man er i klassen osv. Jeg innbiller meg slike ting avler motivasjon, men i Norge avler det bare kommentarer som «jeg fikk ikke». Hvorfor er man så smålig at man ikke unner andre mennesker en oppmerksomhet? Hvorfor ikke gå i seg selv og se etter om selv virkelig burde fortjent noe lignende?