Når alle de andre lykkes

Det har gått opp for meg mer og mer den siste tiden at de aller fleste mennesker føler de ikke lykkes. Til og med dem som jeg ser på som vellykket og ufeilbarlige. Det dreier seg ikke nødvendigvis om skole og karakterer, men om kjærester, jobb, sport eller venner. Jeg har tatt meg selv i å mislike andre mennesker fordi de er bedre enn meg i noe jeg gjerne skulle vært god i. Og det er veldig farlig. På veien han man mistet det man selv har oppnådd – for alle mennesker har oppnådd masse – og man har mistet den viktige evnen til å glede seg på andre folks vegne. Samtidig som det er helt natulig å være sjalu, er det helt naturlig å synes det er vanskelig å vise empati. For syns vi ikke alle føles litt «urettferdig» når vi endelig får til noe, mens noen andre ikke klarer å glede seg på våre vegne?

Det har etter hvert demret for meg at man ikke må lykkes første gang man gjør noe. At det ikke er det som avgjør veien til videre suksess, det gjelder bare å prøve om og om igjen. Ikke la seg ligge i grøften når man har fått seg en i trynet den hundrede gangen, men reise seg og gjøre seg klar til neste dyst. Ingen sa rikignok at det skulle være lett å reise seg.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har revet meg i håret over et mattestykke eller noe jeg absolutt bare måtte klare å pugge, men som forsvant hver gang jeg hadde lest det. Eller alle de gangene jeg har måttet bite tennene sammen og tenkt at dette klarer jeg ikke en gang til. Eller hva med alle de gangene jeg fremdeles gjør det? Trøsten er vel kanskje at alle har det sånn; at alle innimellom gråter seg i søvn og tenker at alle de andre lykkes.