Winning is not a sometime thing; its an all the time thing. You don’t win once in a while; you don’t do things right once in a while; you do them right all the time. Winning is a habit.
Catherine Wade from the Best of the Best
Endelig er jeg såpass bra at jeg kan sette meg ned og skrive dette innlegget. De siste to månedene har vært virkelig tøffe – og ikke minst smertefulle.
Det hele begynte før jul, på en kretslagstrening, som jeg skrev om her. I en sparringskamp ble jeg litt for ivrig, og blokkerte et slag litt for hardt. Da jeg la meg den kvelden husker jeg at jeg hadde veldig vondt i skulderen, på en måte som jeg aldri før hadde hatt. Neste morgen var det mye bedre, men det ble snart tydelig at jeg hadde forstrukket noen leddbånd/sener eller muskelfester i skulderen. I flere måneder var de vonde, og jeg kunne ikke trene skikkelig.
Så, etter jul i år, skadet jeg meg igjen. Hva det egentlig var som skjedde vet jeg ikke, men resultatet ble en ekstremt vondt Supraspinatusmuskel, som jeg skrev om her. Nakken og skulderene var stive som bare det, og ikke minst smertefulle.
Etter dette gikk det bare nedover og nedover. I februar ble muskelen vondere og vondere, og til slutt var det hele så vondt at jeg endelig tok til vettet og gikk til legen. Etter et par minutter hos legen hadde han fastslått at jeg hadde betennelse i skulderen; Senen fra Supraspinatus var betent, det samme var slimposen i skulderen (som dennen senen altså glir forbi). Jeg hadde også ”Impingement syndrome” (mer info her), og jeg fikk streng beskjed om å ikke gjøre noe som kunne irritere senen og slimposen. Jeg startet på en Ibux-kur og ble plassert i sofaen. I begynnelsen var det så vondt at jeg knapt klarte å kle på meg. Jeg dusjet flere ganger om dagen for å lindre smertene og smørte på med Ibux gelé og tok piller. Ikke kunne jeg gå noe sted heller; for ved hvert skritt føltes det som om noen dro i armen min for å rive den av. Det ble mange tårer, frustrasjon og ensomhet. Alle andre hadde jo fremdeles sitt liv, bortsett fra meg.
Jeg må innrømme jeg var svært skeptisk til å hive i meg 3 x 600mg Ibux hver dag. I begynnelsen ble jeg så susen at jeg bare tok 2 x 600mg, og det var mer enn nok. Store mengder Ibuprofen (virkestoffet i Ibux) virker betennelsesdempende, og selvsagt smertelindrende. Det hele var så umenneskelig vondt, så jeg var faktisk sjeleglad jeg kunne ta smertestillende.
Etter bare fem dager kjente jeg at smertene avtok litt, og det gikk bedre dag for dag. Etter et par uker var det ikke lenger betennelse i skulderen, og jeg ble sendt til en fysioterapaut. Han gjorde en mengde tester, hvor noen av de var svært smertefulle og indikerte at det kunne være skade på brusket i skulderen. Han spurte meg om jeg hadde falt, noe jeg ikke hadde – men da kom jeg plutselig på sparringskampen i oktober. Kunne jeg virkelig har ”knust” brusket i skulderen min ved å blokkere et slag i en treningskamp?
Neste skritt ble derfor MR, og jeg bestemte meg for å betale meg ut av den offentlige køen, og tok bildet privat (artige bilder forresten!). Etter bildet ventet jeg i spenning, og da svaret kom ble jeg først skuffet: Ingen ting var unormalt. Da jeg var tilbake hos legen sa han at jeg måtte være veldig glad for dette. Jeg hadde håpet på et tydelig problem, en lett løsning og kort rekonvalisens. En utopi. Legen undersøkte armen min igjen, og konkluderte med at det var litt betennelse igjen på baksiden av armen, men at jeg var klar for opptrening hos fysioterapaut.
Så hva hadde egentlig skjedd?
Skaden jeg pådro meg i oktober utløste en feilbruk av skulderen. I stedet for å trene meg opp hvilte jeg meg ut av problemene – trodde jeg. Men etter jul, etter en lang juleferie, hadde dynamikken i skulderen endret seg, og jeg tålte slett ikke lange dager på jobb og beinhard trening. Det var til og med mulig å se at noe var galt; skuldrene mine var skjeve og titlet fremover. Den ubevisste feilbruken av skulderen førte til betennelse og enda mer feilbruk, og så var den nedadgående spiralen i gang.
Jeg er i gang med trening av den livsviktige støttemukulaturen nå, og det er merkbar forskjell etter bare et par dager. Styrken er langt fra tilbake, men jeg er i hvert fall på vei fremover, trass i at trening og gradering gikk i dass. Selv om det er veldig trist, har jeg innsett at det er viktigere ting i livet. Helsen er så utrolig viktig, og det kommer alltid nye muligheter. Og aldri før har jeg vært mer glad for at jeg tross alt har en brukbar helse.
Tar du godt nok vare på deg selv?
Etter treningen i går kom hodepinen igjen. En grusom hodepine som begynner litt forsiktig, men som bare øker og øker. Da jeg skulle legge meg holdt hodet på å sprenge og da jeg våknet var det like ille. Det er ikke første gang jeg har opplevd dette, og det er utrolig merkelig. Hva i all verden er det jeg gjør som kan forårsake den sånn hodepine? Hodepinen varte til totiden idag, altså hadde jeg vondt i hodet i ca 18 timer i strekk!
Etter litt googling så jeg at det visstnok ikke er et uvanlig problem, men ingen kan med sikkerhet si hva det kommer av. Oksygenmangel? Dehydrering? Overtrening?
Dette skjer aldri etter en normal uketrening, det vil si halvannen time med Taekwon-Do eller ca en time på treningsstudio med litt løping og styrke. Det er altså bare på disse timeslange kretslagstreningene det skjer, og de gangene vi har trent lenge, det vil si tre eller fire timer. Jeg tviler på årsaken er oksygenmangel, dehydrering eller overtrening. Det er kanskje heller muskelspenninger? Nakken får ofte kjørt seg i sparringskamper, og timeslange mønstertreninger er jo ikke direkte avslapning heller. Jeg får undersøke mer..
I dag var det siste kretslagstrening før NM. Det nærmer seg virkelig med stormskritt og de siste ukene har vi lagt ned masse arbeid i lagmønsteret. I dag løsnet det virkelig, og Chong-Moo og Hwa-Rang satt som et skudd! Det blir ingen svartbeltemønstre på oss denne gangen, siden over halvparten av laget er rødbelter, men det gjør egentlig ingen ting; Hwa-Rang er knallgøy!
Det er selvsagt et skår i gleden. For ca en måned siden, det også på kretslagstrening, skadet jeg skulderen min i en sparringsamp. Hva som akkuratt skjedde husker jeg ikke, men resultatet var i hvert fall en overbelastning i et muskelfeste i skulderen. Så det betydde to uker med løping og ingen Taekwon-Do-trening. Og hva skjedde etter denne uken og denne siste treningen.. Ja, ikke så vanskelig å gjette; skaden ble slått opp igjen. Jeg har hamstret isposer og Ibux Gel, så det blir spennende å se hvordan jeg føler meg i morgen. Det er uansett bare en uke til NM, og én uke skal ikke hindre meg i en dritt; NM skal blir en suksess uansett. Om jeg må gå ofte hos naprapaten etterpå, så får det heller være. Og sparringen.. – det skal bli så gøy! Jeg kjenner jeg begynner å bli skikkelig giret, og jeg gleder meg til følelsen av hele laget som står og skriker på deg for yte ditt beste.
Dette blir knallbra, og om to år er det World Cup i Las Vegas, hvor alle førstelagene stiller, i hvert fall i følge treneren vår. Det betyr at jeg setter mine ben i casinobyen om to år. Livet er herlig! :-)
Det finnes ingen grenser. I det du tror det, har du funnet grensene, og det er vanskelig å flytte dem igjen. Selv om ting ser håpløst ut må du aldri, aldri gi opp. Aldri, aldri tro du ikke er god nok – for det er alltid en måte å nå målet ditt på. Og hvem vet, kanskje det målet du når ikke er det du startet ut med, men hva gjør vel det? Det viktigste er alltid at du når et mål du har satt deg.
Som jeg har nevn i flere post på bloggen allerede (i Beinhinnebetennelse og Beinhinnebetennelse, del II) slet jeg med dårlige bein. Ikke sånn til daglig nødvendigvis, men under trening. Det dukker stadig opp nye tilfeller, bare to denne uken, som forteller meg de er tung og stiv i beina og at de er redd de brygger på en betennelse. Jeg misunner dem ikke.
I går bestemte jeg meg for å løpe 5000m. Jeg hadde aldri gjort det før, og jeg var usikker på om beina ville holde. Ikke minst var jeg også usikker på om kondisjonen var god nok, men 5000m var helt klart en mye bedre distanse enn 3000m! 3000m er jo riktignok en distanse man oftere blir testet i (skole, militæret osv.), og også mitt overordnede mål er å bli bedre på 3000m. Desverre hjelper det ikke bare å løpe den distansen, man bør også ha langkjøring og/eller intervalltrening.
Uansett. Skjeve bein, vonde bein, you name it – 5000 meter var bare kjempebra. Kan jeg komme meg ut av beinhinnebetennelsesgrøften kan alle det. Stå på!
En av mine mest populære poster på bloggen, er posten om beinhinnebetennelse. Etter all responsen jeg har fått den siste tiden tenkte jeg at det kanskje var på tide å skrive et nytt innlegg; en slags oppfølging – med litt kjefting.
Det som slår meg, og som egentlig er veldig trist, er at beinhinnebetennelse er en veldig vanlige plage. Ikke bare via bloggen har jeg fått det inntrykket, men jeg trener også jevnlig med folk som har det. Det som er ille er at de aller færreste ser ut til å ta det (nok) på alvor. Ikke det at jeg er den rette til å peke på noen og kjefte; jeg var jo akkuratt sånn selv! Jeg levde i en verden hvor tankene ”det går nok over”, og ”det gjør jo egentlig ingen ting, det er jo ikke farlig” var godt blandet. Men hvorfor gå rundt med smerter om man ikke må?
Jeg har flere ganger nevnt at jeg hadde beinhinnebetennelse i tre år. Om det kan kalles kronisk eller ikke vet jeg ikke, men smertene var tilnærmet konstante i de tre årene jeg hadde det. I mitt tilfelle er jeg overbevist om at det er min overpronasjon som er roten til problemet. Den foten jeg har mest overpronasjon på, er også den foten som alltid er vondest, og som tåler minst. For jeg har vondt innimellom jeg også. Smertene oppstår, hos meg, om jeg trener mer enn ”normalen”. Altså, hver gang jeg skal øke treningsmengden, går jeg gjennom perioder hvor jeg har smerter i leggen, som for øyeblikket. I tillegg til mine faster dager i uken med Taekwon-Do-trening, og innimellom kretslagstrening i helgene, har jeg begynt å løpe 3000-meteren. Og, jogging er som kjent noe av det hardeste man kan utsette sine bein og føtter for. Kroppen min er ikke fornøyd, og gir klart uttrykk for det.
Det er viktig å kjenne seg selv, kjenne sine begrensninger og hva man skal gjøre om man når et ytterpunkt. For min del har jeg innsett at jeg ikke er perfekt, og ønsker jeg å trene og å presse meg (noe jeg jo vil!), er kanskje prisen å betale å gå til behandling når det trengs, og hvile når det trengs. I stede å se på det som et onde, velger jeg å se på det som en investering i egen helse. En investering som ikke er billig, men som jeg har valgt å ta.
Jeg blir stadig vekk spurt hva jeg gjorde for å få vekk betennelsen, og når jeg forteller ser jeg nesten alltid på vedkommende at de ikke har lyst til å gå gjennom det samme. At de ikke har lyst til å bruke så mange penger, og at de ikke egentlig innser hva som må til. Jeg ønsker for alt i verden ikke at noen skal ha smerter hver eneste dag, så folkens; Ta ansvar for deres egen helse. Vær så snill.
I går var det første trening med det nyopprettede kretslaget, og det var fantastisk artig. Veldig slitsom og krevende, men absolutt noe som gav mersmak. Det er fantastisk å presse seg selv mentalt og fysisk så mye – og kjenne at man liker det og ikke minst tåler det. Jeg skjønner godt at mange ikke ville like det, og folks terningsvaner er virkelig noe som fascinerer meg. Å stå i timesvis på SATS å trene, kun fordi man er redd for at den halve sjokoladen fra forrige søndag skal sette seg, det er tullete. Man må gjøre det fordi det er gøy!
I går under første økt, som var mønstertrening, klarte jeg på mystisk vis å vri lilletåen under foten. Jeg “hang igjen” i matten på en måte, og det var skikkelig vondt. Etter litt is, litt hvil og masse sportsteip (som hele tiden falt av, sånn at jeg måtte ta på ny hele tiden) var jeg tilbake, og etter lunsj sparret jeg i ca to timer – med denne vonde tåen. Det var egentlig først i går kveld at jeg kjente hvor vondt det var, og i morges våknet jeg opp med en blå hevelse på vristen. Selve tåen er ikke så vond, men knoken som “fester” tået til selve foten er veldig vond. Spesielt om man trykker litt..
På legevakten i dag anbefalte de meg å komme igjen en annen dag, siden det var så stor kø. Det er helt umulig for meg å vite om tåen er brukket, fortuet eller forslått. Frustrasjonen her er selvsagt at det er uforsvarlig å trene med en brukket tå, og ikke er det spesielt godt heller – og jeg som har så mye energi!
Beinhinnebetennelse er kjent som den treningsglades værste fiende. Men hva er det egentlig? Hvordan får man det og ikke minst; hvordan blir man kvitt det?
Beinhinnebetennelse er vanskelig å definere, og på folkemunne brukes betegnelsen om nesten alle typer smerter i leggen. Det er likevel få tilfeller hvor smertene kommer direkte av en betennelse, ofte er stive leggmuskler og muskelknuter årsaken. Dette oppstår ofte(re) i idretter hvor man løper eller hopper mye, gjerne uten sko. Medisinsk sett er beinhinnebetennelse en irritasjon i vevet som ligger på innsiden av leggen inn mot beinet; beinhinnen. Betennelsen gjenkjennes ved konstant smerte, hvor gåing og løping oppfattes som ekstremt smertefult. Smerten kjennes gjerne sammen med ”betennelsesdunking”, hvor man kan kjenne pulssslagene i hele leggen.
Beinhinnebetennelse kommer som oftest av feilbelastning, overbelastning eller begge deler. Det kan også være fysiologiske forutsetninger hos den enkelte, for eksempel overpronasjon, skjev rygg, feil beinstilling osv., som kan være delvis eller hele årsaken til problemet. Ofte er det en blanding mellom en fysiologisk årsak og en belastningsskade. Svært mange glemmer at for å få riktig progresjon i treningen og muskelbyggingen er det viktig å hvile mye (halvparten av treningen er hvile!). Første symptom, uansett om det utvikler seg til en betennelse eller ikke, er stive og såre leggmuskler. Vi snakker da om stivhet som ikke er gangsperr og som ikke helt forsvinner ved hvile. Tøying, massering og restitusjon er derfor første steg i å hindre det i å utvikle seg. Blodsirkulasjonen i beina er relativt dårlig, og avfallsstoffer har lett for å hope seg opp. Blir symptomene ignorert kan det utvikle seg til en betennelse. Da er masse hvile (gjerne søvn) og massasje eneste løsning. Det kroppen trenger er ingen pillekur som skal ta betennelsen, men en behandling hvor spenningene i musklene fjernes. Mellom hver behandling, i hvert fall i begynnelsen, er det viktig at man ikke trener, men lar leggene få hvile.
Undertegnede fikk beinhinnebetennelse siste året på videregående. Mye kampsporttrening, gym, jobb og russetid tok knekken på min beinmuskulatur, noe jeg selv bare ignorerte. Til slutt var smertene så intense at det konstant dunket i leggene, fra knærne og ned, og det å gå var et helvete på jord. På et tidspunkt må man bare innse at man har et alvorlig problem som ikke kan ignoreres lenger, men det er ingen tvil om at beinhinnebetennelse er tolmodighetens store prøve.
Så hvordan i all verden ble jeg kvitt det?
Som alle andre gikk jeg til legen. Jeg trodde først at jeg hadde brukket beinet (smerten kan faktisk være ganske lik til tider), men fikk bare beskjed om å hvile. Det å si det til en treningsnarkoman at man må hvile er ganske håpløst, så jeg var fort tilbake på trening. Deretter gikk jeg på Voltaren, noe som hjalp – trodde jeg. Men betennelsesdempende midler inneholder også smertestillende, så da jeg sluttet på dem var det like vondt igjen. Så bar det til en fysioterapaut som var spesialist i idrettsskader. Bare bortkastede penger. Så gikk jeg til en annen fysioterapaut. Også det bortkastede penger. En kiropraktor jeg var hos masserte faktisk leggene mine litt, noe jeg merket hjalp, men det ble aldri nok.
I denne perioden trente jeg innimellom om det ikke var for vondt. Jeg presset meg stort sett aldri langt, jeg visste jo nå hvor vondt det kunne være, og det gikk aldri så langt tilbake.
Ikke før jeg satte mine ben hos en naprapat forstod jeg hvor ille det var med meg. Jeg husker han med et alvorlig ansiktsuttrykk fortalte meg at jeg nok aldri kunne jogge, og at jeg måtte være fornøyd om jeg kunne trene to ganger i uken – livet ut! En tøff beskjed å få når man er tidlig i tjueårene.
Etter første behandling hos naprapaten, hvor jeg nesten hadde grått av smerte, følte jeg meg som et nytt menneske. Hver eneste muskel og muskelknute ble massert til det ytterste. Den stive, skeve ryggen ble knekket tilbake, og litt etter litt kunne jeg trene igjen. Jeg fikk beskjed om at jeg i utganspunktet kunne trene mine to faste dager, á 1,5 timer, i uken – så lenge det ikke var vondt. Noen dager betydde det tjue minutter, andre dager en time. Ble det vondt, gikk jeg hjem, det var avtalen med treneren min. Så jeg gikk hjem før alle de andre, dusjet, spiste masse og iset ned beinhinnen (innsiden av leggen) med en isbit, før jeg gikk og la meg. Denne langsomme prosessen tok meg over et halv år. Jeg husker fremdeles gleden da jeg første gang kjørte hjem fra trening uten vondt i beina. Det var stort for meg. Virkelig stort.
Jeg var hos naprapaten i går. Ryggen er bra. Leggene myke og uten betennelse eller muskelknuter. Riktignok har jeg overpronasjon når jeg løper (det vil si at anklene tilter innover og legger press på nedre innside av leggen). Naprapaten smilte og sa at jeg kunne bli maratonløper med riktige sko. Jeg spurte om han tullet, men han sa nei. Kampsporttreningene mine er nå ofte oppe i et antall på tre-fire (4-6 timer), per uke!
Jeg har gått fra kronisk beinhinnebetennelse i tre år, som var så vondt at jeg ikke klarte å gå eller å sove, til tilnærmet ingen plager. Jeg kjenner mange som har begynnende betennelse og stive legger, men ingen, ingen som har hatt det så lenge og så ille som meg, som har blitt kvitt det. Ingen! Ikke lur dere selv til å tro at det går over. Dette er ingen skade man får over natten, og heller ingen skade man blir kvitt over natten, eller med en liten gul pille.
Videre forebygging kan gjøres ved:
God trening! :-)
