Misunnelsen igjen
VG Nett skriver i dag om at “Bare de beste fikk rose fra rektor”. Artikkelen handler om Rosthaug videregående skole, hvor alle elevene med et karaktersnitt på 5 eller bedre fikk rose fra rektor da vitnemålene ble utdelt. Flere foreldre hadde reagert på hendelsen, og en av dem uttalte:
Jeg synes bare det blir urettferdig overfor de andre som sitter igjen i salen uten å bli nevnt. Mange av dem har også jobbet hardt uten å oppnå så gode resultater.
I Norge er det ikke lov til å gjøre stas på de flinke eleven – for det kan få de som ikke fikk bedre enn 3 i snitt til å føle seg dumme og gi dem dårlig selvtillitt. Du må for all del ikke rose noen, eller gi noen en oppmerksomhet fordi de jobber hardt og får gode resultater – nei, for det kan skap et klasseskille. Vi må alle sammen være like og føle oss like, og i Norge er det kult å være dum.
Hva i all verden er dette? Er det slik vi vil ha det?
Jeg er så dritt lei av at gode resultater ikke ender med noe annet enn syting fra de som ikke gjorde det så bra. Det er en forferdelig dårlig egenskap å ikke kunne glede seg over andres suksess. De skulle skamme seg!
Det vikigste er å jobbe hardt og gjøre så godt man kan ut fra forutsetningene man har; og noen ganger må man kanskje bare innse at ikke alle kan få 5 i alle fag (og at det faktisk er en stor presasjon om man skulle klare det!). Alle har gode sider og noe de er flink i, men de aller færreste av oss er flink i absolutt alt. Derfor syns jeg det er flott at elever som har fått gode karakterer settes litt ekstra pris på. Flinke folk er det som skal holde Norge gående, selv om ikke karakteren fra videregående skole er absolutt og avgjørende. Men kanskje nettopp derfor bør man klare å glede seg over den lille gaven de fikk.
